«Dette er en skandale, jeg må tillate meg å si det», sier Årstein Justnes, professor og prodekan ved Universitetet i Agder.

– Saken har svekket tilliten min til Forskningsrådet.

Avslaget. I januar i fjor trodde Justnes at bare detaljer gjenstod før han fikk 12,5 millioner fra Forskningsrådet til et storstilt prosjekt.

Søknaden hans ble kalt «banebrytende» og «uten svake punkter» av den sakkyndige komiteen som vurderte den.

I tolvte time, samme uke som han skulle samle de andre forskerne for å sette i gang prosjektet, kom en ny beskjed.

Søknaden var avslått. Forskningsrådet var sterkt kritiske til etikken i prosjektet.

De berømte rullene. Justnes var del av et forskningsmiljø som hadde fått oppmerksomhet over hele verden da han sendte søknaden til Forskningsrådet i mai 2017.

En norskledet forskergruppe hadde avslørt at flere av de såkalte dødehavsrullene var falske.

Dødehavsrullene regnes som det viktigste arkeologiske tekstfunnet i forrige århundre, ifølge Store norske leksikon. Beduiner fant flesteparten av rullene i huler i Judeaørkenen ved Dødehavet i 1940- og 50-årene. Noen lå i leirkrukker inni hulene, de fleste lå gjemt under jord og skitt fra flaggermus og rotter. Tekstene på skinn og papyrus var en sensasjon. De ga ny kunnskap om Bibelen. I rullene er det funnet rester av alle bøkene i Det gamle testamentet. De eldste ble laget 250 år før vår tid, mens de nyeste dateres til år 90. Dødehavsrullene viser hvordan viktige tekster så ut før de ble redigert inn i Bibelen, og er de tidligste kildene vi har til bøkene i Det gamle testamentet.

Da Årstein Justnes var med på å avsløre forfalskningene, hadde han publisert vitenskapelige artikler om rullene i flere år. Han er utdannet teolog, men skrev doktorgradsavhandling om tre manuskripter fra dødehavsrullene. 

Men avsløringen, som også var en sensasjon i forskningsverdenen, satte i gang en selvransakelse hos Justnes.

– De siste årene er jeg blitt mer og mer bevisst på hvor problematisk hele økosystemet rundt dødehavsrullene og lignende, gamle manuskriptsamlinger er. Ofte er det relativt tette forbindelser mellom antikvitetshandlere, samlere og forskere, sier han.

– Jeg er blitt mye mer kritisk til forskerens rolle i det hele.
 

LES OGSÅ: Forskningsrådets styre avgjør saken

Samlerobjekter. De fleste rullene finnes i dag hos Israel Museum i Jerusalem. Ingen mistenker at disse er falske. Men det sirkulerer også dødehavsruller på det private markedet. Siden 2002 har det dukket opp stadig nye fragmenter, altså biter av tekstene, med stadig nye budskap – og med stadig større prislapp. Noen er blitt solgt for flere millioner kroner. Rullene har lenge vært ettertraktede samlerobjekter. En nordmann eier mange av dem.

Martin Schøyen er en kontroversiell samler. I 2004 avslørte NRK Brennpunkt at den norske millionæren hadde kjøpt buddhistiske tekster som ble anklaget for å være smuglergods og tyvegods. Kjente forskere i Norge hadde samarbeidet med Schøyen for å undersøke tekstene vitenskapelig. Brennpunkt-dokumentaren vekket harde debatter. Forskere ble kritisert for å gjøre Schøyens samling stueren.

Ga forskernes funn samlingen økt prestisje og verdi? 

Flere av dødehavsrullfragmentene som Justnes og de andre forskerne har avslørt som forfalskninger, tilhører Martin Schøyens samling.

Ukritiske aktører. I dag vil Justnes rydde opp i samrøret. Et av målene med prosjektet han søkte penger til, var bevisstgjøring. Justnes opplever at mange private samlere bryr seg lite om dokumentasjon på hvor kulturminner kommer fra og hvem som har eid dem tidligere. På fagspråket kalles slik dokumentasjon «proveniens». Ifølge Justnes er private samlere ofte også tilbakeholdne med å dele slik informasjon med forskere. Heller ikke tekstforskere har brydd seg særlig om proveniens, sier Justnes: Tekstenes budskap og tilgangen til nytt materiale har vært det viktigste.

– Holdningen har nok heller vært: «Det er godt at noen fikk berget disse fra antikvitetsmarkedet, så vi kan få forsket på dem og publisert dem», sier Justnes.

Denne ukritiske holdningen har slått kraftig tilbake på dødehavsrullforskningen. De siste årene er flere nye forfalskninger blitt dokumentert. Men siden mange av disse manuskriptene allerede er undersøkt av forskere og publisert vitenskapelig, finnes de nå i databaser og bøker og leses av studenter.

– Det er selvsagt også en stor skandale, sier Justnes.

– Denne forurensningen av datasettet nødvendiggjør et prosjekt som vårt. 

Nye metoder. Hele denne forhistorien var bakteppet for søknaden han sendte som prosjektleder til Forskningsrådet i 2017. Med The Lying Pen of Scribes, som prosjektet heter, ville han fortsette ryddejobben. Justnes var ikke alene om prosjektet. Universitetet i Agder forpliktet seg også til å støtte det med 12,5 millioner kroner hvis Forskningsrådet ga tilsagn. En annen primus motor var Torleif Elgvin, tekstforsker og professor i bibelfag og jødiske studier. Elgvin ledet forskergruppen som publiserte de første funnene om forfalskningene.

De to nordmennene samlet verdensledende forskere fra forskjellige felt for å dokumentere at rullene var falske. Blant annet rekrutterte de en fysiker, en ekspert på radioaktiv keramikk, bildeeksperter og en papyruskonservator. Metodene de utarbeidet, var nye. Et av målene med prosjektet de søkte penger til, var å videreutvikle disse metodene. Det kunne gjøre dokumentasjon av falske manuskripter enklere i fremtiden.

I søknaden sto det at samlinger og det private markedet «flommer over» av forfalskninger og fragmenter uten proveniens, og at det derfor er et «akutt behov» for å stoppe denne «trusselen» mot forskernes kunnskapsgrunnlag.

Forskerne ville også undersøke hvorvidt samlere, akademikere og medier har bidratt til at forfalskninger lages og omsettes i det hele tatt.

Har hypen rundt rullene skapt etterspørselen som gjør det mulig å selge de stadig nye forfalskningene dyrt? 

– Så vidt jeg vet er vi det første manuskriptforskningsprosjektet som faktisk problematiserer forholdet mellom antikvitetsmarkedet og akademia, sier Justnes. 

«Kvaliteten til prosjektet er utmerket og banebrytende i sin natur, uten signifikante svakheter», konkluderte den sakkyndige komiteen som vurderte prosjektet for Forskningsrådet.

De la til: «Prosjektet har potensial til å utvikle et internasjonalt ledende forskningsmiljø.»

Så kom den nye vurderingen. Denne gang fra fagkomiteen til Forskningsrådets administrasjon.

Savnet etikken. «Betydelige forskningsetiske forhold er uavklarte i den aktuelle søknaden», stod det i notatet som Forskningsrådet sendte til Justnes og Universitetet i Agder.

Noen dager senere kom det formelle avslaget. 

Morgenbladet har fått innsyn i disse dokumentene. 

Forskningsrådet opplevde at prosjektet ville ivareta «rike kjøperes interesser». Målet med prosjektet var, ifølge Forskningsrådet, å «hjelpe markedet som muliggjør kjøp og salg av illegale gjenstander, til å fungere bedre». 

Forskningsrådet brukte en del formuleringer som var svært uheldige.

Jan Fridthjof Bernt

I notatet skrev Forskningsrådet at søknaden manglet en «grunnleggende betraktning» om hvorvidt prosjektet kunne bidra til «utvikling av kulturminnekriminalitet og illegal handel med antikviteter».

Justnes og de andre forskerne planla blant annet å undersøke tekster fra samlingen til Martin Schøyen og fra en samling som heter The Green Collection. Forskningsrådet kommenterte at begge disse samlingene «tidligere er avslørt som kjøpere av tekstfragmenter som er ulovlig ervervet». Og, videre, at samlingene er basert i Storbritannia og USA, to land som ifølge Forskningsrådet er «kjent for manglende oppfølging av internasjonal kulturminnekriminalitet».

Forskningsrådet savnet refleksjoner fra forskerne om forholdet til Israel. Prosjektet ville undersøke «manuskripter som angivelig skal stamme fra Judeaørkenen». I notatet står det at Judeaørkenen «er et område hvor Israel har okkupert store områder i Palestina». Det står videre at Israel «fungerer som et transittland for salg av kulturminner som er framskaffet illegalt», og at landet «bevisst har valgt å boikotte Unescos arbeid for å forhindre kulturminnekriminalitet».

Forskningsrådet konkluderte med at det er «betimelig å stille spørsmål ved om prosjektet […] er i samsvar med de internasjonale forpliktelsene som Norge har».

«Spesielt». – Det var spesielt å lese at dette nærmest var et prosjekt som la opp til å være antikvitetshandlernes nyttige idioter, sier Årstein Justnes, prosjektleder for søknaden.

Han klaget på avslaget. I klagebrevet avviste Justnes at det fantes noe mål i prosjektbeskrivelsen om å «bistå et kommersielt samlermarked». Han skrev videre at forskerne ikke skulle være de private samlernes «partnere», men forske på materiale fra samlinger som «allerede er publisert, allerede har forurenset datasettet, og som allerede er etablert som forfalskninger».

Forskningsrådet hadde begått saksbehandlingsfeil, argumenterte Justnes, som mente at de ikke hadde mandat til å avslå søknaden på dette grunnlaget. 

– Forskningen vår har bidratt til å ødelegge markedet for dødehavsruller – vi kan ta æren for dette, sier Justnes.

– Temaet er imidlertid kontroversielt, så jeg er selvsagt glad for at Forskningsrådet bryr seg om de etiske utfordringene i materialet, men dette avslaget fremstår som en plutselig ny praksis fra dem. Jeg føler at de retter baker for smed – og i realiteten overprøver den sakkyndige komiteen. 

«Angrep på forskerne». – Forskningsrådets vedtak er et angrep på forskernes troverdighet og integritet, sier Jan Fridthjof Bernt.

Han leder Forskningsrådets klageutvalg og er professor emeritus i forvaltningsrett. Klageutvalget er et uavhengig organ, over Forskningsrådet, som behandler klager på avslåtte søknader.

Det verste for meg, er at denne prosessen har pågått i to år.

Årstein Justnes

Siden Forskningsrådet ikke ga medhold til klagen fra Justnes, ble den i tråd med normal prosedyre sendt til klageutvalget.

Der fikk forskerne full støtte.

I klageutvalgets konklusjon sto det at flere av vurderingene som Forskningsrådet gjorde, «er av insinuerende karakter» og at de «til dels trekker søkers motiver og vitenskapelige engasjement i tvil».

Ifølge utvalget er det «svært alvorlig at slike påstander fremsettes i Forskningsrådets navn, uten at dette samtidig blir tilstrekkelig forklart og underbygd». Utvalget mente at mange av påstandene fra Forskningsrådet «i seg selv er etisk problematiske».

– Forskningsrådet brukte en del formuleringer som var svært uheldige. De kunne gi inntrykk av at forskerne hadde betenkelige forbindelser med miljøer som var i en etisk gråsone. Det er veldig viktig at slike udokumenterte påstander fra Forskningsrådet ikke blir stående, sier Bernt.

– Det grunnleggende spørsmålet i denne saken er hvor langt og på hvilket grunnlag Forskningsrådet kan begrunne et avslag på en søknad, uten at det er hjemlet i utlysningsteksten eller regelverket.

«Utenfor rammen». Klageutvalget opphevet avslaget fra Forskningsrådet.

At Forskningsrådets administrasjon diskuterer etikk når de vurderer et prosjekt, er i utgangspunktet legitimt, ifølge klageutvalgets leder Jan Fridthjof Bernt. Hvis administrasjonen påviser klar svikt, kan dette danne grunnlag for å avslå søknaden. Det unormale med denne saken, fortsetter Bernt, er at Forskningsrådet ikke kunne påvise etisk svikt i prosjektet. I stedet begrunnet de avslaget med «manglende refleksjon» fra søkeren om slike problemer.

– Forskningsrådet har åpenbart vært redd for at denne typen arbeid med gamle skrifter vil kunne misbrukes av personer som opererer i gråsoner i omsetningen av slike dokumenter, sier Bernt.

– Dette kan avgjort være et problem, men det kan ikke legges på den enkelte søker å løse dette uten at Forskningsrådet angir hvordan. Det er tale om et vanskelig forskningspolitisk dilemma som ikke Forskningsrådets administrasjon kan ta fatt i og løse på frihånd i sin saksbehandling. Det er ikke rom for denne type vurderinger i saksbehandlingen. Dette er å gå utenfor rammen for hva man kan legge vekt på.

«Surrealistisk». Siden klageutvalget opphevet avslaget fra Forskningsrådet, måtte søknaden vurderes på nytt.

Også i andre runde ble den avslått av Forskningsrådet.

Det var «surrealistisk» å lese den nye tilbakemeldingen, ifølge Årstein Justnes, prosjektleder for søknaden.

– Forskningsrådet hadde tatt bort det som klageutvalget fant insinuerende. Ellers var det mer eller mindre likt som i det opprinnelige avslaget, sier Justnes.

– Vi fikk ikke følelsen av at svaret vårt ble tatt seriøst.

Justnes skrev derfor en ny klage på avslaget.

– Det verste for meg, er at denne prosessen har pågått i to år, sier professoren og prodekanen.

– Uthalingen av tid oppleves som en sabotasje – selv om det ikke er det – men det er vanskelig og utmattende å forholde seg til.

Enestående sak. I mars opphevet klageutvalget avslaget fra Forskningsrådet for andre gang.

– Det er ganske enestående at vi har opphevet vedtak to ganger i samme sak, sier Jan Fridthjof Bernt, leder for klageutvalget.

– Denne saken er nok ganske unik i Forskningsrådets historie. Den er prinsipielt og praktisk viktig.

Forskningsrådet

Forskningsrådet er en statlig organisasjon som skal «fremme forskning og innovasjon med høy kvalitet og relevans».

I 2018 utbetalte Forskningsrådet 9,8 milliarder kroner til dette formålet. 

Både forskere, næringslivet og det offentlige kan søke om penger.

I 2018 fikk Forskningsrådet vel 4300 søknader. 17 ble behandlet i klageutvalget. 5 fikk medhold. 

Vedtektene til Forskningsrådet er nedfelt i en forskrift. 

I klageutvalgets andre vurdering står det at Forskningsrådet burde «insistert på å få en prinsipputtalelse fra den fremste norske forskningsetiske kompetansen på området»: Nesh (Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora).

Nesh kunne vurdert «hvilke etiske krav som kan eller bør stilles til prosjekter av den type det her er tale om», mente utvalget. Ifølge utvalgsleder Bernt er det ikke er opp til Forskningsrådets administrasjon å vurdere hvordan metodene som prosjektet ville utvikle, kunne brukes på sikt. 

– Forskningsrådet er ikke et politisk organ. Forskningsrådet skal ikke ha sin egen selvstendige politikk om hva som er ønskelig eller ikke ønskelig forskning, sier Bernt.

Viser ikke forhistorien til forskerne at de har vært naive tidligere?

– Det er klart at det åpenbart har vært en del forfalskninger, at man ikke har vært obs på hvor dyktige forfalskerne kan være, og at det derfor trengs mer presise redskaper for å skille det falske fra det ekte. Det er en diskusjon frem og tilbake om disse redskapene vil være bra eller dårlig for markedet. Vår grunnholdning er imidlertid at det er vanskelig å se at det er etisk problematisk å finne frem til faktiske objektive forhold om hvorvidt dokumenter er ekte eller ikke.

I utvalgets begrunnelse for å oppheve avslaget for andre gang, står det at det er «vesentlige svakheter ved saksbehandlingen».

Og videre: «Med det uheldige forløpet saksbehandlingen har fått, og den høye temperatur dette har generert, vil Klageutvalget sterkt anbefale at det videre ansvar for saken overlates til en annen saksbehandler og at vedtak i saken treffes av en ny fagkomité/porteføljestyre».

– I teorien kan det være uendelig mange runder, sier Bernt.

– Hvis dette skulle skjære seg fullstendig, må Forskningsrådets styre eller departement avklare dette ved forskriftsbestemmelse om hvordan man skal forholde seg til bredere forskningsetiske problemstillinger ved søknadsbehandlingen.

Vond erfaring. De fleste som søker penger fra Forskningsrådet får avslag. Dette er Årstein Justnes vant til. Som prodekan ved Universitetet i Agder pleier han å oppfordre og oppmuntre forskere til å søke på nytt – også når det har gått dårlig.

– Jeg har i alle år tatt avslagene derfra til etterretning og tenkt at det kanskje går bedre neste gang. Jeg har hatt hundre prosent tillit til at systemet fungerer, og talt vel om Forskningsrådet. Men denne prosessen har vært vanskelig for meg – også som prodekan. Saken har svekket tilliten min til Forskningsrådet.