Referat frå møte i fagrådet for normering og språkobservasjon (fagråd 3)

Stad: Møterom 30, Språkrådet, Observatoriegata 1B, Oslo

Møtetid: 10.15–16.15

Til stades: Gisle Andersen, professor ved NHH; Sturla Berg-Olsen, seniorrådgjevar i Språkrådet; Ragnhild Bjørge, språksjef i NRK; Stian Hårstad, førsteamanuensis ved NTNU; Marit Julien, professor ved Lunds universitet; Margunn Rauset, forskar og hovudredaktør for revisjonen av Bokmålsordboka og Nynorskordboka; Leiv Inge Aa, førsteamanuensis ved NTNU.

Seksjonssjef Daniel G. Ims frå Språkrådet var til stades fram til 14.30.

Journalist Paal Uvaag og fotograf Knut Egil Wang frå Morgenbladet var til stades under heile møtet.

Møteleiar: Andersen.

Referent: Berg-Olsen.

«Ellers noen kommentarer når det gjelder voks? Greit, da går vi videre.»

En dag i februar spurte vi redaktøren om vi kunne få gå på en type møte hun ikke hadde hørt om.

– Normeringsmøte?

– Der diskuterer de hva som skal inn og ut av rettskrivningen. Det er spennende.

– Ok.

Og slik gikk det til at vi nå befinner oss i et møterom i bygget der Språkrådet holder til ved Solli plass i Oslo.

– Er det ofte presse til stede på disse møtene?

– Ikke i det hele tatt, sier Sturla Berg-Olsen, dagens referent.

– Vi har jo hatt gjester, men ikke under hele møtet, bare i en sekvens.

Vi, derimot, har hele dagen foran oss som fluer på Språkrådets vegg. Vi har ikke turt å si det ennå, men på sakslisten er det ett punkt som lyser litt sterkere mot oss enn de andre: «F3 4/19 Normering av drit og drit- i bokmål».

Grundig. Den som tror språkrøkt handler om tilfeldigheter og magefølelse, må tro om igjen. Møtet vi nå observerer, har vært forberedt i uker og måneder. Noen av diskusjonene i sakspapirene skriver seg tilbake flere år. Arbeidet pågår ikke på heltid, naturligvis, medlemmene jobber til daglig som professorer, førsteamanuenser, en er språksjef i NRK, og en er forsker og hovedredaktør for revisjonen av de offisielle ordbøkene. Tre av dem er nynorskrepresentanter, tre representerer bokmål.

– Rådet møtes fire ganger i året, noen ganger oftere, sier Sturla Berg-Olsen, som i tillegg til å være dagens referent jobber som seniorrådgiver i Språkrådet, eller «sekretariatet», som de kaller seg i forbindelse med arbeidet i Språkrådets fagråd for normering og språkobservasjon.

Det finnes mange ordlister og ordbøker her til lands. Denne gjengen styrer med den offisielle rettskrivningen, den de fleste kjenner gjennom de digitale Bokmålsordboka og Nynorskordboka, som driftes av Universitetet i Bergen i samarbeid med Språkrådet, og som er i kontinuerlig utvikling og endring. Noen ganger kommer endringene av rettskrivningen i store hauger, slik som de store rettskrivningsreformene vi lærer om på skolen, andre ganger kommer de i små klumper. Dette møtet er en slik klump.

I forkant av møtet vi nå er til stede på, ble det produsert 123 sider med saksforberedelser. I disse står henvisninger til korpuser (representative tekster innsamlet etter språkvitenskapelige prinsipper), aviser, bøker, e-postkorrespondanser og diskusjoner – og en god del om en skikkelse ved navn Usus.

Og så du, min venn Usus. Fra flueposisjonen vår på veggen registrerer vi raskt at fagrådet ofte viser til en viss Usus: «ifølge Usus …», «så ser vi på Usus …». Hvem er denne åpenbart begavede autoriteten Usus, tenker vi, kan det være en språkgudinne?

Heldigvis har vi medbrakt internett, og der finner vi at Usus, jo det er «vanlig bruk» – selve Sedvanen. Ordbøkene skriver riktignok usus med liten forbokstav, det må nevnes, men vi velger å holde den stor denne dagen, for vi forstår at Usus er viktig.

Hvis Usus er en gudinne, er hun likevel demokratisk anlagt. Usus har som mål å finne en gyllen middelvei i norsk språkbruk. En nøktern størrelse uten magefølelse eller agenda.

Første sak: mugg. – Men hva med betydning IV? Den drukner i et hav av all den andre muggen.

Møtet er i gang, og mugg er brakt på tapetet.

– Finnes det andre belegg?

– Ja, vi har trosemugg. 1769.

Trosemugg?

Latter.

Det handler om genus, altså kjønn på substantiver. For muggens del besto diskusjonen i hvorvidt det var på tide at intetkjønnsformen (ja, et/eit mugg har faktisk vært en tillatt form i begge målformer) kunne få gå av med pensjon nå. Det mente fagrådet at den skulle få lov til. Og hvis du syntes et/eit mugg var rart, hva med et/eit tang, altså sånt som finnes i havet? Usus er ikke i tvil. Ikke fagrådet heller. Konklusjon: bare hankjønn heretter.

Dette er små skritt, men disse små skrittene bidrar til at skriftspråket sakte, men sikkert utvikles, og gjør at språknormen er bitte litt annerledes i dag enn for to år siden, litt mer annerledes enn for 25 år siden, enda mer annerledes enn for 50 år siden og så videre.

Språket lever sitt eget liv, det hopper hit og dit, og nye stavemåter etablerer seg, andre forsvinner, substantiver skifter kjønn, bøyninger endres, og nye ord finner sin vei inn i språket. Fagrådets jobb er å gå et par meter bak på denne veien, sammen med Usus, og se hva som blir liggende igjen. Samt å luke ugress fra veikanten. Den normerte rettskrivningen er ikke noe sted for døgnfluer, merker vi oss fra veggen.

Sak 6/19 Ky(j)iv. Men nå skal vi til Ukraina, og leseren bes trekke pusten. I Norge har vi transkripsjonsregler for mange språk som skrives med et annet alfabet, slik som det kyrilliske alfabetet, som en del land øst for oss bruker. Ifølge disse reglene skulle den ukrainske hovedstaden vært skrevet Kyjiv, ikke Kyiv. Sistnevnte har i norsk vært sidestilt med Kiev, som er den russiske formen.

– Så noen stusser og henvender seg til oss. Eller – noen og noen, det er jo den samme personen, men flere ganger.

Noen stusser og henvender seg til oss. Eller – noen og noen, det er jo den samme personen, men flere ganger.

Alminnelig latter.

Hensikten med transkripsjonsreglene er å herme den lokale uttalen med norsk skrivemåte. Det er derfor vi ikke skriver Jurij Gagarin Yuri Gagarin, slik de gjerne gjør på engelsk, og det er derfor Kyiv altså skulle vært skrevet Kyjiv.

Men det stopper ikke der. Kyiv er den engelske transkripsjonen av det ukrainske navnet på Ukrainas hovedstad. Ukrainere sier ikke /ky-iv/, de sier /ky-jiv/. Likevel har altså Kyiv vært tillatt i norsk siden 1995. Hvorfor? Møtereferatet gir svar: «Det er ikkje heilt klart kva grunngjevinga for dette vedtaket var.»

Vi skal være glade vi har et språk vi forstår.

Sak 4/19 drit. – Da er vi kommet til drit og drit- i bokmål.

Fotografen trekker nærmere. Flua har fått los.

Hørte vi fnising? Ja visst, men ustemt fnising, bare en av dem fniste med stemme. Det diskuteres. Dritt er allerede normert, det er drit med én t det er snakk om. Nå diskuteres det.

– Jeg mener det må være forsvarlig å si at vi har samme opphav som dritt, at det er samme ordet. Substantivet drit – for så vidt adverbet, drit vemmelig – og forleddet drit-.

– Det står noe interessant om betydningsforskjeller i saksdokumentene. Det må hete dritbra, ikke drittbra. Her ligger noen mastergradsprosjekter som noen burde ta tak i.

– Jeg sier drittunge til ungene mine, ikke dritunge.

Jeg sier drittunge til ungene mine, ikke dritunge.

– Det er bare en fase, det der.

Forløsende latter.

– Så er det klart at drit er typisk muntlig, mens vi forholder oss til tekster.

Men hva sier Usus om driten i norske tekster?

– Det er på stigende kurve.

– Det er litt rart at det bare er Nynorskordboka som har drit.

– Til og med Riksmålsordboken har det. Det er riktignok markert som vulgært.

– Det skulle bare mangle.

– Ok, da vedtar vi det.

Ut av smørbrødlista. Dette var bare noen ytterst få av alle ord og spørsmål som ble behandlet denne dagen. Men hvorfor akkurat disse?

– Vi har til enhver tid en god smørbrødliste med saker vi vet kan tas opp. Noen er henvendelser fra publikum, som påpeker ting som bør vurderes, andre finner vi selv, sier Sturla Berg-Olsen når vi spør ham en god tid etter møtet.

– Dere snakket ofte om normdannende tekster, som er tekster dere legger til grunn for mye av normeringen. Hvordan finner man frem til hvilke tekster som skal danne norm?

– Det er et litt problematisk begrep. Tradisjonelt har man tenkt at en normdannende tekst er en som språkbrukerne selv vil vurdere som et mønster for hvordan de ønsker å skrive.

– Og hvordan setter man grensene for det?

– Det er vanskelig. Tradisjonelt har man villet ha tekster som har vært gjennom en kvalitetssikring med redigering og korrekturlesing. Utfordringen i våre dager er jo at hvem som helst kan publisere hva som helst. Og en blogg er ikke en blogg. En blogg kan være vel så kvalitativ og normdannende som en tekst som har vært gjennom en redigeringsprosess. Det er et begrep vi hele tiden må vurdere.

Vi må for ordens skyld nevne at de fleste av sakene som ble behandlet på møtet, først skal behandles av Språkrådets styre, så foreløpig må du nøye deg med drit på nynorsk hvis du søker i de offisielle ordbøkene. Og i prinsippet kan Kulturdepartementet overprøve Språkrådet.

Disse sakene havner neppe på departementets bord, det er bare vedtak om gjennomgripende endringer eller systemendringer som havner der. 

Og drit har det alltid vært nok av, både på bokmål og nynorsk, så det er lite sannsynlig at departementet vil legge seg opp i det.